Barna står ved kirkeporten. Gå og hent dem der. De som har mistet barna sine, kan gå og hente dem ved kirken.
Irène NémirovskyHun likte å le, og hun syntes synd på folk - Dickens-siden ved deg, vesle mor, pleide han å si.
Irène NémirovskyJeg har alltid sagt at du ikke legger tilstrekkelig vekt på bifigurene. En roman skal ligne en gate full av ukjente, hvor to-tre personer man kjenner til bunns, går forbi. Ikke flere. Se på andre forfattere, som Proust - de visste å gjøre bruk av bifigurene. De bruker dem for å ydmyke hovedpersonene og gjøre dem mindre. Det finnes ikke noe mer helsebringende i en roman enn å gi heltene en slik leksjon i ydmykhet. Tenk på de små bondekonene i Krig og fred, de som krysser veien foran vognen til fyrst Andrej og ler. De er de første som ser ham, han snakker til dem, rett inn i ørene deres, og dermed løfter leserens blikk seg, nå blir det bare ett eneste ansikt, en eneste sjel.
Irène NémirovskyEn kvinne bør ligne på en kvige: øm, tillitsfull og frodig, med en kropp så hvit som fløte - en hud som gamle skuespillerinner, skjønner dere, en hud som er myk av massasje og gjennomtrengt av sminke og pudder.
Irène NémirovskyMen who loved you when you were twenty, and who continue to see you the way you looked then are impossible to replace.
Irène NémirovskyDe tilhørte nemlig den klassen av det franske høyborgerskapet som heller vil se barna sine uten brød, kjøtt og luft enn uten eksamenspapirer.
Irène NémirovskyMostra la citazione in tedesco
Mostra la citazione in francese
Mostra la citazione in italiano
Hun ba for de døde og sendte lykkønskningsbrev til de levende hver gang det var bryllup eller barnedåp - akkurat som engelskmennene i koloniene, som drakk seg fulle i all ensomhet hver gang London feiret dronningens fødselsdag.
Irène NémirovskyMostra la citazione in tedesco
Mostra la citazione in francese
Mostra la citazione in italiano
Ante determinados hechos de tu vida, ¿no piensas en el instante en el que nacieron, en el germen del que surgieron? No sé cómo decirlo… Imagina un campo en el momento de la siembra, todo lo que contiene un grano de trigo, las cosechas futuras… Bueno, pues en la vida ocurre exactament igual. El instante en que vi a François por primera vez, en que nos miramos, todo lo que contenía ese instante… ¡Es terrible, es escalofriante, produce vértigo! Nuestro amor, nuestra separación, los tres años que pasó en Dakar, cuando yo estaba casada con otro y todo lo demás, Sylvestre… Luego, la guerra, los niños… Cosas dulces y también amargas… Su muerte, o la mía, y la desesperación del que quede solo.
Irène NémirovskyLos dos hablamos mecánicamente. Nuestros labios se movían, pero mentían. Sólo nuestros ojos se movían y se reconocían. Pero, cuando al fin la tomé entre mis brazos, nuestro labios fueron sinceros.
Jamás olvidaré ese instante. Fue entonces cuando vi la sombra de nuestras cabezas unidad en la pared encalada. Lámparas, mariposas de aceite por todas partes. Por todas partes, sombras que danzaban, vacilaban, se alejaban por aquel largo y desnudo pasillo.
-Hélène-llamó el enfero-. Hélèn.
No nos movimos. Ella parecía sorber, beberse mi corazón. Cuando la dejé marchar, la quería menos.
¡Extraña locura! El amor a los veinte años se parece a un acceso de fiebre, a un delirio. Cuando termina, cuesta recordar otros… El ardor de la sangre, que se apaga pronto… Ante aquella llamarada de sueños y deseos, qué viejo, qué frío, qué sensato me sentía…
Irène Némirovsky« prima precedente
Pagina 5 di 6.
prossimo ultimo »
Data privacy
Imprint
Contact
Diese Website verwendet Cookies, um Ihnen die bestmögliche Funktionalität bieten zu können.